Et sted midt imellom med opp ned mannen

You can read the English translation here!

Forleden var jeg, og så på danseforestillingen “The Upside Down Man”.  For en pirrende tittel, og for en forestilling. Om det var tittelen eller beskrivelsen som ledet meg til Dansen hus i Oslo, vet jeg sannelig meg ikke, men jeg er glad for at jeg lyttet til impulsen.

Selv om den Tunisisk fødte danseren, Mohamed Toukabri, danset sitt eget livsløp beveget han seg like mye gjennom min historie, og menneskelig identitet.  Hans dans var en fortelling om hvordan fremtiden kan få en ny retning i løpet av et øyeblikk, på grunn av en hendelse, eller i møte med et annet menneske. En berettelse om hvordan energien i et navn kan endre seg ut ifra verdens store politiske spill. Hvordan forflyttinger kan være med på å få oss mennesker til å havne et sted midt imellom, og hva dette gjør med oss som individer?

Mohamed sin fremtid endret retning en dag når han var på vei hjem fra skolen. Foran jernbanestasjonen i Tunis ble han tilskueren til en Street- danser.

«Måten han beveget seg på fikk meg til å kjenne etter i min egen kropp. Kunne han bevege seg slik som han gjorde, kunne jeg også det. Hadde det ikke vært for det øyeblikket, hadde jeg ikke vært her i kveld», danset Mohamed i åpningsscenen, en hvitkledd scene som, på en unik måte, fikk frem den nakne menneskelige sårbarheten, og styrken.

Fotograf: Marianne Frøyen

Mohamed ble en danser, og ikke en ingeniør eller lege som kanskje hans foreldre hadde sett for seg. Etterhvert dro han til Europa. En danser med bakgrunn fra et muslimsk land.

«Når jeg var barn ble mitt navn Mohamed forbundet med farger, godhet, tro, fred, og generøsitet. I dag er navnet Mohamed forbundet med intoleranse, jihad, kriser, frykt,drap, terrorisme og døden. Det er rart hvordan et navn kan bære en slik historie, og ha en så stor makt over en som person. Det å ha bakgrunn fra et muslimsk land stoppet meg ikke fra å bli danser, men jeg får stadig vekk spørsmål om det; hvordan er det mulig å være en danser når du er muslim?»

Riktig nok får vi ikke vite hvem som stiller ham spørsmålet, men kan det være folk fra begge sider av linja? Erkemuslimer med en svart-hvit tolkning av islam og hvordan en muslim skal te seg, og majoriteten i den vestlige verden som er påvirket av hvordan muslimer fremstilles, og anser islam som barbarisk.

Fotograf: Marianne Frøyen

For min del, ble jeg født i en kvinnelig kropp, i et muslimsk land, Iran. Som jente måtte jeg finne meg i en del oppførselsregler. I alle fall etterhvert som jeg passerte en viss alder, men religionen var aldri et tema hjemme hos oss. Jeg, som Mohamed, vokste opp med ABBA, Boney M, Bee Gees og andre store hits fra 1960-1970 tallet.

Min mor hadde store drømmer for sin eneste datter. Jeg skulle bli en ballettdanserinne. Ballettskolen der vi bodde var drevet av russere på den tiden. Vi hadde vært og hilst på dem. Det gjenstod bare å kjøpe en ballettkjole, så skulle jeg begynne. Da var jeg sju år gammel, og hadde nettopp begynt i første klasse, men før vi rakk å kjøpe balletkjolen den Iranske revolusjonen skjedde. Russerne måtte pakke sine saker og reise ut av landet. Mye ble forbudt, deriblant musikk, sang og dans. Siden musikk var plutselig djevelens verk ble det straffbart å høre på den, synge eller danse. Vi måtte også være forsiktige med volumet slik at lyden ikke ble hørt utenfor husets fire vegger. Vi visste aldri hvem som ville sladre og hvem som ikke ville. Min mors drøm forble kun en drøm. og den politiske uroen ble også grunnen til at vi flyttet ut av landet. Som 14 1/2 åring ble jeg en ny borger i vesten.

Vi har alle en historie, og vår identitet blir som oftest et resultat av vår livsbagasje. I de senere årene har jeg tenkt; hva om alt det som skjedde i Iran på politisk nivå ikke hadde skjedd? Hvor hadde jeg, Parisa, vært i dag, og hva hadde jeg vært opptatt av? Hadde temaet identitet hatt en så sentral plass i mitt liv om jeg ikke hadde flyttet fra mine røtter? Hadde jeg vært så opptatt som jeg er idag av det å være menneske, og den knaggen vi henger vår identitet på? På vår livshistorie? På vårt kjønn og utseende? På lommebokas størrelse? På familiens røtter, historie, og relasjonelle mekanismer innad i den? På den rollen vi spiller i samfunnet og den jobben vi har? På religionen? På nasjonaliteten?  Hva om vi fjerner alle disse lagene? Hvor havner vi da?

Jeg, som Mohamed, har havnet et sted midt imellom, men er det rom for å være et sted midt imellom? Et spørsmål som Mohamed bringer opp på en så original måte i sin danseforestilling.

For meg, på lik linje med Mohamed, er et sted midt imellom, en stor åpen plass med uante muligheter, og konstellasjoner. En plass med mye rom for bevegelighet, men spørsmålet er om det finnes rom i samfunnet for å være der? Eller er vi mer opptatt av å hermetisere hverandre og putte hverandre i bokser?

Personlig har jeg flerret av flere lag opp igjennom årene for å kunne nå frem til min kjerne. Den består av min nysgjerrighet, undringsevne, ærlighet og ikke minst troen på godhet. Noen vil kanskje kalle det for egenskaper, men for meg er min kjerne en viktig del av min identitet. Når det stormer rundt meg søker jeg ly i det indre rommet “kjerne-rommet”,  for å få sentrering. I det rommet bruker jeg også kreativiteten for å uttrykke det jeg kjenner på.  Uansett hva som skjer rundt meg, så har jeg min kjerne, og den vil alltid være der, urokkelig.

Hva er dine tanker om det jeg skriver? Hvem er du? Hva er identitet for deg, og hvilken knagg henger du din identitet på?

Del gjerne dine tanker med meg og andre lesere.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.