Et liv med store variasjoner

Et liv med store variasjoner

/ People Life Politics And Bullshit / 1 Comment

You can read the English version of this blogpost here

Den 18. desember 2008 blir den 43 Ă„r gamle IT-grĂŒnderen Vegard funnet livstruende skadd i et parkeringshus pĂ„ SkĂžyen. Han dĂžr ganske raskt av de knivstikkene noen hadde pĂ„fĂžrt han. Politiet sikter en mann i saken. Den siktede er en familiefar med to smĂ„barn og kone. Hanne Kristin Rohde er leder for drapsetterforskningen. Den siktede mannen blir tiltalt, men frifunnet. Drapet er fremdeles uoppklart.

Et par Är senere, kontakter kona til den frifunnede mannen Hanne Kristin, og ber om et mÞte. Livet til den familien, var pÄ sett og vis blitt Þdelagt i drapsetterforskningen. Hanne Kristin sier ja til det mÞte. Selv om hun gruer seg og forventer Ä fÄ en skyllebÞtte.

NÄr de mÞtes fÄr Hanne Kristin vite at ekteskapet deres hadde havarert, og de var blitt skilt. Kvinnen som sitter foran henne er langt nede. Hun vil vite hvordan politiet fÞlger opp pÄrÞrende i slike saker. Hun har mange essensielle og viktige betraktninger. De snakker lenge og sÄ kommer spÞrsmÄlet; «Jeg mÄ bare spÞrre deg om en ting. Jeg er helt overbevist om hans uskyld. Er du enig?»

– I det samme spĂžrsmĂ„let kom, hĂžrte jeg en klar og tydelig stemme i hodet. «Ikke lyv for henne. Du mĂ„ aldri lyve for denne kvinnen.» Selv om eksmannen var blitt frifunnet i tiltalelsen, var jeg sikker pĂ„ at han var skyldig. Jeg trakk pusten dypt og svarte; jeg tror at det var han som gjorde det. SĂ„ gikk det noen sekunder fĂžr hun svarte: takk for at du er ĂŠrlig med meg.

Etter den utvekslingen, satt vi i dyp kontakt og sÄ pÄ hverandre i total stillhet, forteller Hanne Kristin. Hun beskriver Þyeblikket som en slags tidlÞs tilstand.

– Jeg kjente pĂ„ noe jeg aldri hadde opplevd fĂžr. At vi faktisk kan skape en dyp relasjon til et helt fremmed menneske i lĂžpet av svĂŠrt kort tid, selv i de vanskelige samtalene, mens vi i vĂ„re hoder tror at vi trenger flere Ă„r for Ă„ oppleve den forbindelsen. MĂžte med denne kvinnen ble for meg starten pĂ„ lĂŠrdommen om mĂžter pĂ„ et sjelelig plan, sier Hanne Kristin, og relaterer til den som et av to betydningsfulle hendelser i sitt liv.

Den Hanne Kristin jeg opplever pĂ„ nĂŠrt hold, og hĂžrer prate om sjelen er sĂ„ langt i fra versjonen jeg husker fra TV-skjermen. Oslo-politiets talskvinne som fra 2008 – 2014 ledet Seksjonen for volds- og seksualforbrytelser

– Opplever ikke du at det er et stort sprik mellom Ă„ ha tro pĂ„ sjelen og den rollen du hadde i politiet, som er et kontrollorgan?

– Jeg er utdannet jurist og har jobbet i en etat som forholder seg til bevis og fakta, men jeg erfarer ogsĂ„ sjelens fysiske uttrykk hver dag. Jeg er bĂ„de et spirituelt- og et fysisk menneske, og jeg liker den helheten. Vi som forholder oss til at det finnes noe stĂžrre, noe immaterielt som vi er en del av, er ambassadĂžrer for helheten, for Ă„ si det litt frimodig. Derfor er jeg motstander av uttrykket alternativt, sier den tidligere politilederen, og kommer inn pĂ„ den andre store hendelsen.

Rett etter at Hanne Kristin var blitt krimforfatter, blir hun kontaktet av en kvinne. Hun Þnsker Ä fÄ boka si signert. Hanne Kristin kjenner til kvinnen, som er en hÞyt utdannet musiker. De avtaler et treff.

– Etter at hun fikk signaturen, ble vi stĂ„ende og prate, men sĂ„ ser hun pĂ„ meg og sier, «Det er en ting til Hanne Kristin, jeg mĂ„ bare si at du er klar.» Ja! utbrĂžt jeg, og svaret mitt kom nesten fĂžr hun hadde snakket ferdig. Sekundet etter oppfattet hjernen samtalen, og jeg mĂ„tte spĂžrre henne: «Hva mener du egentlig? Hva er jeg klar til?»

For Hanne Kristin var det Ăžyeblikket manifestasjon av sjelens hastighet, som er mye raskere enn hjernen.

– Det viste seg at denne kvinnen jobbet med sjelens utvikling, og at mitt spontane ja, ble et stort vendepunkt i mitt liv, fordi jeg turte Ă„ lytte til noe jeg der og da ikke forstod fullt ut. Sjelen vet svaret lenge fĂžr hodet overtar og skal analysere. Men vi er oppdratt etter regler og strukturer, og vĂ„re tanker roper hĂžyest og overstyrer. Etter mitt mĂžte med Siv Roland i 2014, begynte jeg pĂ„ Soultypingsprogrammet i organisasjonen «New Equations.» Her har jeg lĂŠrt meg Ă„ la hodet hvile i sjelens visdom. Da blir ikke hjernen overbelastet pĂ„ samme mĂ„te som fĂžr, og jeg opplever mer ro, og mye mer moro.  

Et helere menneske

Det har gÄtt noen mÄneder siden jeg kontaktet den tidligere politilederen, og spurte om Ä intervjue henne til min blogg. «Jeg fÄr mange slike henvendelser. Hva vil du snakke med meg om?» fikk jeg tilbake som svar. Joda, jeg ville prate med henne om livet. Den delen av bloggen som handler om livserfaringer. Jeg ville vite mer om henne etter Ä ha hÞrt pÄ en av hennes Live-sendinger. Det var rett etter at AP-politikeren Trond Giske, dukket opp igjen i medienes sÞkelys. Nok engang anklaget for Ä ha overskredet grensene i relasjon til kvinner.

«Det Ä dele skyld, hjelper svÊrt lite. Skal vi noen gang fÄ bukt med slike holdninger rettet mot kvinner, mÄ vi begynne Ä se pÄ de bakenforliggende Ärsakene. I dette tilfelle det patriarkalske styresettet og dets kvinnesyn som har styrt verden i mange tusen Är. Skal vi kunne endre noe, mÄ vi se pÄ det som er gjemt bak slike opptredener.» Slik oppfattet jeg budskapet i hennes Facebook-sending.

Å rette lyset mot Ăžmfintlige temaer, for sĂ„ Ă„ lĂžfte dem opp til et annet nivĂ„, er hun vant til fra sin karriere i politiet. Hun var jo tross alt Oslo-politiets talsperson i en rekke store og tunge saker. En rolle som gjorde henne oppmerksom pĂ„ viktigheten av ĂŠrlig og tydelig kommunikasjon, og som ogsĂ„ lĂŠrte henne Ă„ stĂ„ for det hun sa. Uttalelser som terget pĂ„ seg mange, derav kvinnelige politikere som mente hun drev med ansvarsfraskrivelse.

Som nĂ„r hun henvendte seg direkte til Oslos kvinner, og sa: «Hvis du gĂ„r hjem alene mellom kl 23 – 06, er overstadig beruset og tar fĂžlge med en mann du ikke kjenner, da er du i den ytterste risikosone, viser vĂ„r interne statistikk.»

– Jeg fikk en voldsom motstand, og ble beskyldt for Ă„ legge ansvaret pĂ„ kvinnen. Jeg mener den dag i dag at det gjorde jeg ikke, men jeg gjorde det som ogsĂ„ var en del av jobben min: Ă„ drive folkeopplysning. Hvis en eneste voldtekt ble forebygget ved disse ordene, da var det ikke forgjeves.

Det kostet Ä vÊre ansiktet utad, og prisen kom i form av ris og ros, innad og utad av etaten. Erfaringer som har vÊrt med pÄ Ä forme henne til den hun er i dag. Nettopp den kvinnen som jeg mÞter i Nydalen, en solfylt marsdag. Hun er kledd i en ankel lang beigefarget kÄpe, sporty sko og solbriller, som skjermer hennes blÄ Þyne for sola. Men blÄÞyd er hun ikke.

– Hvis jeg snurper sammen alle mine erfaringer, har de gjort meg til et helere menneske. Jeg har vĂŠrt utbrent to ganger og hatt masse opp- og nedturer. Uten den totale pakken, ville jeg ha aldri vĂŠrt den jeg er i dag. Jeg lĂŠrte Ă„ se meg selv i speilet og spĂžrre hele tiden, hvem er jeg nĂ„r det rĂžyner pĂ„? Hvem er jeg nĂ„r det gĂ„r bra? StĂ„r jeg for det jeg sier og gjĂžr?

Jeg innsĂ„ at jeg ikke kunne kontrollere hva som ble sagt om meg, men jeg kunne administrere hva jeg tenkte om det jeg sa og om mine avgjĂžrelser. Det er en klokskap som jeg har tatt med meg videre fra mine Ă„r i politiet.  

En drĂžm tar form

Etter at Hanne Kristin Rohde er ferdig utdannet jurist i 1989, begynner hun som politijurist (politifullmektig) i Oslo. Det gjÞr hun for Ä fÄ sin advokatbevilling. Hun blir aktor i flere tunge saker, men drÞmmen om Ä bli en stjerneadvokat virker mer fjern enn noen gang. En drÞm som tok form en solfylt dag i februar eller mars. Hun var da 11 Är.

– Det er slike tilfeldigheter i livet som slĂ„r til, men som jeg har en evne til Ă„ fĂžlge. Jeg husker fortsatt den dagen meget godt. Jeg satt godt innpakket i et pledd pĂ„ terrassen, og leste en krimnovelle i det gamle A- magasinet. En av karakterene i novellen var en advokat. En som briljerte i retten og hadde dommeren, og publikum i sin hule hĂ„nd. Jeg ble sĂ„ besnĂŠret over mĂ„ten han pratet pĂ„, at der og da bestemte jeg meg for Ă„ ville bli sĂ„nn som han. En stjerneadvokat.

Et mÄl som hun holdt liv i og som senere fÞrte henne til 5-Ärig jusstudiet pÄ Universitet i Oslo. Et studie som viste seg Ä vÊre beinhardt med fÄ fag som ga henne noe mening, men Ä hoppe av utdanningen var aldri et alternativ. Kanskje mest pÄ grunn av farens vennlige dog bestemte holdning. «Det du begynner pÄ, skal fullfÞres.» Det var fÞrst i den femte avdeling, som handlet om strafferett, at hun begynte Ä fÞle seg hjemme i faget.

– Da jeg var ferdig begynte jeg som aktor hos politiet. Jeg likte for sĂ„ vidt Ă„ vĂŠre aktor, heller enn Ă„ skulle forsvare noen som var potensielt skyldige. Men jeg kjente at jeg ikke var god nok, og ble ikke glad av Ă„ stĂ„ i retten. Paragrafene som jeg hadde sittet og pugget i flere Ă„r ville ikke samarbeide med meg, og jeg fikk total prestasjonsangst. Gradvis innsĂ„ jeg at jeg kunne bli en advokat, men neppe en stjerneadvokat. Du kan ikke bli stjerne i noe du er redd for, og ikke trives med. Sakte, men sikkert begynte jeg Ă„ innse at jeg mĂ„tte gjĂžre noen kursendringer. Jeg hadde mĂžtt et par realiteter med et smell og spurte meg selv, hva nĂ„ Hanne Kristin?  

Et uventet besĂžk

Men sĂ„ skjer det. En dag i begynnelsen av 90- tallet, kommer den tidligere politimesteren, Willy Haugli, inn pĂ„ hennes kontor. Han forteller at de er i ferd med Ă„ starte et lederrekrutteringsprogram og oppfordrer henne til Ă„ sĂžke. Hun gĂ„r noen runder med seg selv fĂžr hun sĂžker. Åtte mĂ„neder senere fĂ„r hun et laminert diplom som viser at hun har gjennomfĂžrt lederkurset. Det ved siden av en fulltidsjobb.

Ikke lenge etter, fÄr hun pÄ nytt besÞk av Haugli. Denne gangen forteller han at hun hadde det beste resultatet av alle pÄ lederkurset. NÄ oppfordrer han henne til Ä sÞke pÄ en lederstilling som de skal lyse ut. Igjen gÄr hun i «tenkeboksen». Hun kan ingenting om lederskap og har nettopp begynt en karriere som aktor, men sÄ gÄr hennes tanker i nye baner. Kanskje det her er muligheten hun hadde ventet pÄ? Hun sÞker pÄ stillingen, og fÄr jobben. En lederkarriere som varer i hele 20 Är, frem til 2014 nÄr hun sluttet hos politiet.

– NĂ„r du ser tilbake pĂ„ din yrkeskarriere hos politiet, hva sitter du igjen med av erfaringer?

– Jeg sitter fĂžrst og fremst igjen med et bankende hjerte for norsk politi. Vi har et veldig bra politi i Norge. Det ble min identitet i veldig mange Ă„r. Jeg er veldig stolt over at jeg fikk lov til Ă„ jobbe for en tryggere hovedstad, siden det var hovedstadspolitiet jeg jobbet for. Husk pĂ„, jeg kom inn som jurist. Jeg viste ingenting om kriminalteknikk eller Ă„stedsgransking. Jeg var verken analytiker, etterforsker eller forebygger, men innsĂ„ fort at jeg var omgitt av mange dyktige mennesker, hver pĂ„ sitt felt. Det gjorde meg ydmyk. Jeg skjĂžnte at jeg mĂ„tte aldri tro at jeg kunne best, eller at jeg hadde sannheten i lomma. Det finnes like mange sannheter som det fins mennesker, og vi kan sette det sammen som et puslespill, sier hun og legger til:

– Jeg lĂŠrte ogsĂ„ mye av Ă„ vĂŠre talskvinnen for politiet, i mange store og vanskelige saker. Jeg erfarte hvordan det var Ă„ stĂ„ i uniform pĂ„ pressekonferanser, og stole pĂ„ at ordene kom. Jeg mĂ„tte stĂ„ for det jeg sa, og i etterkant hĂ„ndtere ros og ris, internt som eksternt. Det var en bratt og lang lĂŠringskurve, men du verden som jeg har lĂŠrt Ă„ stole pĂ„ meg selv, sier Rohde som har viet livet til Ă„ skrive bĂžker, vĂŠre samfunnsdebattant, og holde foredrag.

– Hvor henter du inspirasjon til alt du gjĂžr i livet?  

– Jeg finner inspirasjon overalt. Jeg kan hente inspirasjon fra deg, sĂŠrlig navnet pĂ„ din blogg med bullshitt pĂ„ slutten. Et helt uforventet og deilig ord. Mine katter kan inspirere meg i sine muntre hverdagsspretter, eller det kan vĂŠre en stille blikk-kontakt med et dyr. Det kan vĂŠre lyden av vannet som renner i elva eller et smil fra noen i gata. Det kan vĂŠre et ord i en artikkel, eller gode TV-serier og bĂžker. Jeg er jo egentlig veldig heldig. Jeg vĂ„kner glad hver morgen, og det er en gave, men sĂ„ mĂ„ det sies at jeg har inntil nĂ„ sluppet unna store katastrofer. For hvordan ville jeg ha reagert, vet jeg jo ikke, svarer den vitale 59 Ă„ringen som responderer med en barnlig glede nĂ„r jeg spĂžr om hun kan fullfĂžre mine uferdige setninger.  

  • Jeg er takknemlig for (At jeg fins, og lever)
  • Det som har gjort stor pĂ„virkning pĂ„ mitt liv er (Å finne min sjels visdom)
  • Jeg ser opp til (”Lille” mor Theresa som gikk opp til talerstolen, og sa; kjenner du ditt folk og elsker du dem?)
  • Hvis jeg hadde hatt en magisk stav ville jeg brukt den til (Å Ă„pne universet for alle mennesker pĂ„ jorda)
  • Sjelen for meg er (Mitt evige meg)
  • Gud for meg er (Ingen)
  • Jeg kan ikke leve uten (Å stĂ„ i meg selv)
  • ­Livet kan vĂŠre (Alt)
  • Hvis jeg hadde fĂ„tt et nytt liv ville jeg (Gjort mye av det samme, men lyttet mer til sjelen)