You can read the English version of this blogpost here

Den 18. desember 2008 blir den 43 år gamle IT-gründeren Vegard funnet livstruende skadd i et parkeringshus på Skøyen. Han dør ganske raskt av de knivstikkene noen hadde påført han. Politiet sikter en mann i saken. Den siktede er en familiefar med to småbarn og kone. Hanne Kristin Rohde er leder for drapsetterforskningen. Den siktede mannen blir tiltalt, men frifunnet. Drapet er fremdeles uoppklart.

Et par år senere, kontakter kona til den frifunnede mannen Hanne Kristin, og ber om et møte. Livet til den familien, var på sett og vis blitt ødelagt i drapsetterforskningen. Hanne Kristin sier ja til det møte. Selv om hun gruer seg og forventer å få en skyllebøtte.

Når de møtes får Hanne Kristin vite at ekteskapet deres hadde havarert, og de var blitt skilt. Kvinnen som sitter foran henne er langt nede. Hun vil vite hvordan politiet følger opp pårørende i slike saker. Hun har mange essensielle og viktige betraktninger. De snakker lenge og så kommer spørsmålet; «Jeg må bare spørre deg om en ting. Jeg er helt overbevist om hans uskyld. Er du enig?»

– I det samme spørsmålet kom, hørte jeg en klar og tydelig stemme i hodet. «Ikke lyv for henne. Du må aldri lyve for denne kvinnen.» Selv om eksmannen var blitt frifunnet i tiltalelsen, var jeg sikker på at han var skyldig. Jeg trakk pusten dypt og svarte; jeg tror at det var han som gjorde det. Så gikk det noen sekunder før hun svarte: takk for at du er ærlig med meg.

Etter den utvekslingen, satt vi i dyp kontakt og så på hverandre i total stillhet, forteller Hanne Kristin. Hun beskriver øyeblikket som en slags tidløs tilstand.

– Jeg kjente på noe jeg aldri hadde opplevd før. At vi faktisk kan skape en dyp relasjon til et helt fremmed menneske i løpet av svært kort tid, selv i de vanskelige samtalene, mens vi i våre hoder tror at vi trenger flere år for å oppleve den forbindelsen. Møte med denne kvinnen ble for meg starten på lærdommen om møter på et sjelelig plan, sier Hanne Kristin, og relaterer til den som et av to betydningsfulle hendelser i sitt liv.

Den Hanne Kristin jeg opplever på nært hold, og hører prate om sjelen er så langt i fra versjonen jeg husker fra TV-skjermen. Oslo-politiets talskvinne som fra 2008 – 2014 ledet Seksjonen for volds- og seksualforbrytelser

– Opplever ikke du at det er et stort sprik mellom å ha tro på sjelen og den rollen du hadde i politiet, som er et kontrollorgan?

– Jeg er utdannet jurist og har jobbet i en etat som forholder seg til bevis og fakta, men jeg erfarer også sjelens fysiske uttrykk hver dag. Jeg er både et spirituelt- og et fysisk menneske, og jeg liker den helheten. Vi som forholder oss til at det finnes noe større, noe immaterielt som vi er en del av, er ambassadører for helheten, for å si det litt frimodig. Derfor er jeg motstander av uttrykket alternativt, sier den tidligere politilederen, og kommer inn på den andre store hendelsen.

Rett etter at Hanne Kristin var blitt krimforfatter, blir hun kontaktet av en kvinne. Hun ønsker å få boka si signert. Hanne Kristin kjenner til kvinnen, som er en høyt utdannet musiker. De avtaler et treff.

– Etter at hun fikk signaturen, ble vi stående og prate, men så ser hun på meg og sier, «Det er en ting til Hanne Kristin, jeg må bare si at du er klar.» Ja! utbrøt jeg, og svaret mitt kom nesten før hun hadde snakket ferdig. Sekundet etter oppfattet hjernen samtalen, og jeg måtte spørre henne: «Hva mener du egentlig? Hva er jeg klar til?»

For Hanne Kristin var det øyeblikket manifestasjon av sjelens hastighet, som er mye raskere enn hjernen.

– Det viste seg at denne kvinnen jobbet med sjelens utvikling, og at mitt spontane ja, ble et stort vendepunkt i mitt liv, fordi jeg turte å lytte til noe jeg der og da ikke forstod fullt ut. Sjelen vet svaret lenge før hodet overtar og skal analysere. Men vi er oppdratt etter regler og strukturer, og våre tanker roper høyest og overstyrer. Etter mitt møte med Siv Roland i 2014, begynte jeg på Soultypingsprogrammet i organisasjonen «New Equations.» Her har jeg lært meg å la hodet hvile i sjelens visdom. Da blir ikke hjernen overbelastet på samme måte som før, og jeg opplever mer ro, og mye mer moro.  

Et helere menneske

Det har gått noen måneder siden jeg kontaktet den tidligere politilederen, og spurte om å intervjue henne til min blogg. «Jeg får mange slike henvendelser. Hva vil du snakke med meg om?» fikk jeg tilbake som svar. Joda, jeg ville prate med henne om livet. Den delen av bloggen som handler om livserfaringer. Jeg ville vite mer om henne etter å ha hørt på en av hennes Live-sendinger. Det var rett etter at AP-politikeren Trond Giske, dukket opp igjen i medienes søkelys. Nok engang anklaget for å ha overskredet grensene i relasjon til kvinner.

«Det å dele skyld, hjelper svært lite. Skal vi noen gang få bukt med slike holdninger rettet mot kvinner, må vi begynne å se på de bakenforliggende årsakene. I dette tilfelle det patriarkalske styresettet og dets kvinnesyn som har styrt verden i mange tusen år. Skal vi kunne endre noe, må vi se på det som er gjemt bak slike opptredener.» Slik oppfattet jeg budskapet i hennes Facebook-sending.

Å rette lyset mot ømfintlige temaer, for så å løfte dem opp til et annet nivå, er hun vant til fra sin karriere i politiet. Hun var jo tross alt Oslo-politiets talsperson i en rekke store og tunge saker. En rolle som gjorde henne oppmerksom på viktigheten av ærlig og tydelig kommunikasjon, og som også lærte henne å stå for det hun sa. Uttalelser som terget på seg mange, derav kvinnelige politikere som mente hun drev med ansvarsfraskrivelse.

Som når hun henvendte seg direkte til Oslos kvinner, og sa: «Hvis du går hjem alene mellom kl 23 – 06, er overstadig beruset og tar følge med en mann du ikke kjenner, da er du i den ytterste risikosone, viser vår interne statistikk.»

– Jeg fikk en voldsom motstand, og ble beskyldt for å legge ansvaret på kvinnen. Jeg mener den dag i dag at det gjorde jeg ikke, men jeg gjorde det som også var en del av jobben min: å drive folkeopplysning. Hvis en eneste voldtekt ble forebygget ved disse ordene, da var det ikke forgjeves.

Det kostet å være ansiktet utad, og prisen kom i form av ris og ros, innad og utad av etaten. Erfaringer som har vært med på å forme henne til den hun er i dag. Nettopp den kvinnen som jeg møter i Nydalen, en solfylt marsdag. Hun er kledd i en ankel lang beigefarget kåpe, sporty sko og solbriller, som skjermer hennes blå øyne for sola. Men blåøyd er hun ikke.

– Hvis jeg snurper sammen alle mine erfaringer, har de gjort meg til et helere menneske. Jeg har vært utbrent to ganger og hatt masse opp- og nedturer. Uten den totale pakken, ville jeg ha aldri vært den jeg er i dag. Jeg lærte å se meg selv i speilet og spørre hele tiden, hvem er jeg når det røyner på? Hvem er jeg når det går bra? Står jeg for det jeg sier og gjør?

Jeg innså at jeg ikke kunne kontrollere hva som ble sagt om meg, men jeg kunne administrere hva jeg tenkte om det jeg sa og om mine avgjørelser. Det er en klokskap som jeg har tatt med meg videre fra mine år i politiet.  

En drøm tar form

Etter at Hanne Kristin Rohde er ferdig utdannet jurist i 1989, begynner hun som politijurist (politifullmektig) i Oslo. Det gjør hun for å få sin advokatbevilling. Hun blir aktor i flere tunge saker, men drømmen om å bli en stjerneadvokat virker mer fjern enn noen gang. En drøm som tok form en solfylt dag i februar eller mars. Hun var da 11 år.

– Det er slike tilfeldigheter i livet som slår til, men som jeg har en evne til å følge. Jeg husker fortsatt den dagen meget godt. Jeg satt godt innpakket i et pledd på terrassen, og leste en krimnovelle i det gamle A- magasinet. En av karakterene i novellen var en advokat. En som briljerte i retten og hadde dommeren, og publikum i sin hule hånd. Jeg ble så besnæret over måten han pratet på, at der og da bestemte jeg meg for å ville bli sånn som han. En stjerneadvokat.

Et mål som hun holdt liv i og som senere førte henne til 5-årig jusstudiet på Universitet i Oslo. Et studie som viste seg å være beinhardt med få fag som ga henne noe mening, men å hoppe av utdanningen var aldri et alternativ. Kanskje mest på grunn av farens vennlige dog bestemte holdning. «Det du begynner på, skal fullføres.» Det var først i den femte avdeling, som handlet om strafferett, at hun begynte å føle seg hjemme i faget.

– Da jeg var ferdig begynte jeg som aktor hos politiet. Jeg likte for så vidt å være aktor, heller enn å skulle forsvare noen som var potensielt skyldige. Men jeg kjente at jeg ikke var god nok, og ble ikke glad av å stå i retten. Paragrafene som jeg hadde sittet og pugget i flere år ville ikke samarbeide med meg, og jeg fikk total prestasjonsangst. Gradvis innså jeg at jeg kunne bli en advokat, men neppe en stjerneadvokat. Du kan ikke bli stjerne i noe du er redd for, og ikke trives med. Sakte, men sikkert begynte jeg å innse at jeg måtte gjøre noen kursendringer. Jeg hadde møtt et par realiteter med et smell og spurte meg selv, hva nå Hanne Kristin?  

Et uventet besøk

Men så skjer det. En dag i begynnelsen av 90- tallet, kommer den tidligere politimesteren, Willy Haugli, inn på hennes kontor. Han forteller at de er i ferd med å starte et lederrekrutteringsprogram og oppfordrer henne til å søke. Hun går noen runder med seg selv før hun søker. Åtte måneder senere får hun et laminert diplom som viser at hun har gjennomført lederkurset. Det ved siden av en fulltidsjobb.

Ikke lenge etter, får hun på nytt besøk av Haugli. Denne gangen forteller han at hun hadde det beste resultatet av alle på lederkurset. Nå oppfordrer han henne til å søke på en lederstilling som de skal lyse ut. Igjen går hun i «tenkeboksen». Hun kan ingenting om lederskap og har nettopp begynt en karriere som aktor, men så går hennes tanker i nye baner. Kanskje det her er muligheten hun hadde ventet på? Hun søker på stillingen, og får jobben. En lederkarriere som varer i hele 20 år, frem til 2014 når hun sluttet hos politiet.

– Når du ser tilbake på din yrkeskarriere hos politiet, hva sitter du igjen med av erfaringer?

– Jeg sitter først og fremst igjen med et bankende hjerte for norsk politi. Vi har et veldig bra politi i Norge. Det ble min identitet i veldig mange år. Jeg er veldig stolt over at jeg fikk lov til å jobbe for en tryggere hovedstad, siden det var hovedstadspolitiet jeg jobbet for. Husk på, jeg kom inn som jurist. Jeg viste ingenting om kriminalteknikk eller åstedsgransking. Jeg var verken analytiker, etterforsker eller forebygger, men innså fort at jeg var omgitt av mange dyktige mennesker, hver på sitt felt. Det gjorde meg ydmyk. Jeg skjønte at jeg måtte aldri tro at jeg kunne best, eller at jeg hadde sannheten i lomma. Det finnes like mange sannheter som det fins mennesker, og vi kan sette det sammen som et puslespill, sier hun og legger til:

– Jeg lærte også mye av å være talskvinnen for politiet, i mange store og vanskelige saker. Jeg erfarte hvordan det var å stå i uniform på pressekonferanser, og stole på at ordene kom. Jeg måtte stå for det jeg sa, og i etterkant håndtere ros og ris, internt som eksternt. Det var en bratt og lang læringskurve, men du verden som jeg har lært å stole på meg selv, sier Rohde som har viet livet til å skrive bøker, være samfunnsdebattant, og holde foredrag.

– Hvor henter du inspirasjon til alt du gjør i livet?  

– Jeg finner inspirasjon overalt. Jeg kan hente inspirasjon fra deg, særlig navnet på din blogg med bullshitt på slutten. Et helt uforventet og deilig ord. Mine katter kan inspirere meg i sine muntre hverdagsspretter, eller det kan være en stille blikk-kontakt med et dyr. Det kan være lyden av vannet som renner i elva eller et smil fra noen i gata. Det kan være et ord i en artikkel, eller gode TV-serier og bøker. Jeg er jo egentlig veldig heldig. Jeg våkner glad hver morgen, og det er en gave, men så må det sies at jeg har inntil nå sluppet unna store katastrofer. For hvordan ville jeg ha reagert, vet jeg jo ikke, svarer den vitale 59 åringen som responderer med en barnlig glede når jeg spør om hun kan fullføre mine uferdige setninger.  

• Jeg er takknemlig for (At jeg fins, og lever)
• Det som har gjort stor påvirkning på mitt liv er (Å finne min sjels visdom)
• Jeg ser opp til (”Lille” mor Theresa som gikk opp til talerstolen, og sa; kjenner du ditt folk og elsker du dem?)
• Hvis jeg hadde hatt en magisk stav ville jeg brukt den til (Å åpne universet for alle mennesker på jorda)
• Sjelen for meg er (Mitt evige meg)
• Gud for meg er (Ingen)
• Jeg kan ikke leve uten (Å stå i meg selv)
• ­Livet kan være (Alt)
• Hvis jeg hadde fått et nytt liv ville jeg (Gjort mye av det samme, men lyttet mer til sjelen)