Det å manifestere kreative krefter krever bevisst bruk av tid, og en god porsjon selvdisiplin.

For noen år tilbake var jeg en sommer i skriveflyt. Hver eneste dag hele den sommeren hadde jeg dedikert, disiplinert skrivetid. Jeg skrev to kapitler til en bok. Jeg utspilte fantasien via nedtegnede ord, lagde karakterer, levde meg inn i deres følelsesliv. Underveis måtte jeg også jobbe bevisst med en liten djevel som satt på mine skuldre og fylte mine ører jevnt og trutt med kritiske spørsmål.
”Hvem vil publisere det du skriver? Tror du virkelig på dine karakterer? Tror du de vil være spennende nok til å bære din historie fremover? Er du god nok i norsk til å kunne skrive en bra historie?”

Jeg klarte å blåse bort fanden hele den sommeren, men etter hvert fikk selvdisiplinen seg en sprekk. Jeg skyldte på hverdagens uendelige krav, men skal jeg være helt enig med meg selv var det heller den kritiske røsten som kvelte gleden. Stemmen spiste opp tålmodigheten, gleden og min tro på det jeg gjorde.
At jeg kunne la den vinne, tenker jeg nå i ettertid. For hva slags rolle spilte det om jeg fikk det jeg skrev publisert med en gang. Skrivingen ga meg jo glede, og fikk meg helt tilstede i øyeblikkene.

Den sommeren fikk jeg meg også en annen a-ha-opplevelse. Det å skrive er som å bygge ett verk, murstein for murstein. Å være i den kreative prosessen er faktisk mindfullness i praksis.

Jeg oppdaget hvor mye jobb det ligger i å skrive en bok, og fikk en liten smakebit av hva den kreative prosessen innebærer. Det igjen var med på å skape dyp respekt for forfattere & kunstnere, Uansett hva som måtte menes om deres kunstverk.

Som dere skjønner tegninga ble min bok aldri fullført, men jeg fikk meg en lærdom.

Juli 2017 fikk jeg denne bloggen på beina. Kreativiteten ble tvunget frem av all den tiden jeg hadde tilgjengelig. Det krevde en god del tid å få sette seg inn i WordPress og få siden opp på beina.
Den er fortsatt langt i fra perfekt, men denne gangen har jeg lært noe.

”Omfavn det uperfekte og jobb derfra.”

Det praktiserer jeg blant annet gjennom denne bloggen. Det tekniske setter stadig vekk min tålmodighet på prøve. For ikke å nevne selve skriveprosessen. Jeg skriver, omformulerer, sletter og omskriver. Norsk er jo heller ikke mitt morsmål. Det skaper til tider tvil om mine formuleringer.

Jeg skriver jo for å bli lest, men det handler like mye om skapertrang. Jeg aner ikke hvem som leser det jeg setter ord på, og hva leses mellom mine linjer, men jeg har bestemt meg. Lille djevelen på skulderen får denne gangen ikke lov til sabotere skapergleden. Verken i form av egen stemme eller andres.

Det å skrive, ta bilder, lage små videosnutter tar sin tid. Fra idéen dukker opp til det ferdige produktet publiseres her. Jeg har gjerne flere jern i ilden, og det bobler inni meg. Denne gangen har jeg mekket sammen en video med øyeblikk jeg har opplevd i Abadianias natur. Den inspirerer meg hver gang jeg er der ute og spaserer. Naturen blir også en del av mitt neste skriveri. Naturen er bare. Den er slående vakker med egne koder som trengs å bli forstått. Det lærte jeg forleden. Naturen kødder man ikke med.