Tyrkia delt i to

Tyrkia har stått på agendakartet hos meg i 2018.
Det er mye fokus på det som skjer i Tyrkia om dagen. I Bolivia og Peru hadde jeg flere tilfeldige møter med tyrkere. Noen av dem hadde valgt å flytte til Sør-Amerika.

“Tyrkiske såpeopera er ganske populær i Sør-Amerika, og det gjør at vi blir oppfattet som et kult folkeslag”, fortalte de meg.

Jeg traff ett par fra Istanbul. Deres reise i Sør-Amerika var mer enn en vanlig reise. De var på utkikk etter ett nytt land å etablere seg i. De hadde funnet ut at Uruguay lett ga oppholdstillatelse, og var ett relativt enkelt land å starte forretningsvirksomhet i. ”Tyrkia er på vei mot stupet, og vi ser ingen god fremtid der. Derfor ønsker vi å komme oss vekk før det blir for ille”, fortalte de.

Ikke nok med alle Tyrkerne jeg møtte i Sør Amerika, plutselig var vi også invitert på ett bryllup i Tyrkia. Søskenbarnet mitt skulle gifte seg. Festen skulle holdes i Antalya. Da kunne brudens familie, bosatt i Iran, også komme.

Sist vi så min tante og hennes sønner var min sønn kun 3 år. Det begynner å bli en del år tilbake.
En miniferie i Tyrkia ville åpne opp for at min 16 år gamle sønn kunne møte min familie igjen.

Ja takk, vi kommer.

Det er første gangen min bereiste sønn er i Tyrkia.
Jeg derimot bodde i Istanbul før vi reiste til Norge. Det var i 1987. Da var Istanbul et paradis sammenlignet med hvordan tilstanden var i Iran. I alle fall i hodet til en 14 åring. Jeg dro tilbake igjen til Istanbul mange år etter. Da som frilansjournalist på en reportasjereise, men det skal jeg komme tilbake til i neste bloggpost.

Sjeleglad for at vi reiste 

Når vi reiste ut av Iran var jeg sjeleglad for å ha kommet meg vekk fra Chador, roseri og alle uforståelige regler i Iran. (Chador er ett heldekkende plagg som måtte brukes til og fra skolen, og når vi var ute i det offentlige rommet. Roseri er hodeplagg som dekker håret. Det brukte vi i klasserommet)
Den gangen ante jeg ingenting om livet i utlendighet, og hva det ville betyr for meg og min familie.

Jeg skjønte heller ikke mye av politikk, og så ikke hvordan den politiske situasjonen satte en dynamitt i iranske familier, og spredte dem over hele verden. Slik ble det også i vår familie.

I dag, når folk spør meg hvor jeg kommer fra omtaler jeg meg selv som sigøyner. Det svaret gir ingen positive assosiasjoner tolker jeg i folks ansikt.
Men hvor kommer jeg fra når politiske situasjonen tvang oss ut av Iran, og jeg ikke føler tilhørighet til noe land? Jeg tenker også på de Tyrkerne som har flyttet eller tenker på å flytte. Hvordan vil de oppleve ett liv i utlendighet?

Godt at vi ikke alltid vet de ulike fasene livet fører oss gjennom.

Den vakre middelhavsbyen

Livet i den vakre historiske byen Antalya ved Middelhavet virker uberørt av det politiske klimaet i Tyrkia. Gamle byen i Antalya sjarmerer med sine historiske steinvegger, smale gater som demper by-lyden, og en atmosfære som bærer preg av storhetstider.
Er en interessert i historie og arkitektur har man definitivt kommet til riktig by.

I Yivliminare moskeen, plassert i gamle byen kommer jeg i prat med en yngre mann som presenterer seg selv som museumssjef. Han forteller at han bodde i Finland nærmest i 10 år, men valgte å flytte tilbake til Tyrkia.

“I Finland fikk jeg kun muligheten til å lage kebab. Det var det de mente jeg kunne som Tyrker. Her får jeg brukt meg selv på en annen måte. Mine brødre overtalte meg til å komme tilbake. Det er jeg glad for”, sier han.

Når jeg spør hvilken del av historien han interesserer seg mest for, svarer han: «der hverdagshelter får en plass i historiebøkene». Det er jo tross alt vanlige mennesker som driver samfunnshjulene fremover, poengterer han. Jeg kan ikke annet enn å være enig i det han sier.

Hvert eneste øyeblikk er vi med på å skape historie, men få av oss får rollen som helter i fremtidige historiebøker. Pr skrivende øyeblikk skapes det også historie i Tyrkia, men hvem vil få sitt navn nedtegnet i bøker om denne tidsperioden av Tyrkisk historie? Erdogan definitivt, men hva tenker vanlige tyrkere om politiske situasjonen i deres land? Det vil du kunne lese mer om i min neste bloggpost.

 

2 Comments on “Tyrkia delt i to

  1. Kjempeinteressant å lese dette, gleder meg til fortsettelsen. 🙂

    Like

%d bloggers like this: