Antalya by er full av katter. De er over alt, og en viktig del av bybildet. Det er også kattehusene som er bygd rundt omkring i hele byen. Kattene hører til alle og ingen, og det ser ut som de koser seg. Det gjør også innbyggerne i denne flotte historiske byen. I Antalya er det ikke lett å skille turister fra ikke turister. Overalt er det masse folk. Alle ser ut til å nyte livet.

Hadde det ikke vært for media og andre tilgjengelige kilder hadde det nesten vært umulig å tro at det daglig skjer maktovergrep i landet.

Folk mister sine jobber fordi de hører til feil side av politikken eller blir oppfattet slik av maktapparatet. Folk fengsles og reiseforbud blir brukt som en straffemetode.

Det rår mistillit blant folk, og alle er redde for hverandre. Det ble konklusjonen til min tyrkiske venninne som bor i Australia når jeg fortalte at min intensjon om å videointervjue folk ikke ga resultater. Jeg ble kjent med henne under reisen til Sør-Amerika. Igjen har tilfeldighetene bragt oss sammen i samme by.

I begynnelsen var jeg optimistisk, og trodde jeg hadde fått napp.

Eieren av det lokale bakeriet sa ja til å være med på et intervju. Ett intervju om Tyrkias fremtid med Erdogan ved roret. Jeg vil gjerne høre hva folk tenker. Det måtte skje når det var rolig i bakeriet, og hun visste aldri når det var rolig der. «Fleksibel kan jeg alltid være», var mitt svar.
Den dagen jeg dukket opp med utstyr hadde hun ombestemt seg.

“Jeg har tenkt meg om, og ønsker ikke å bli intervjuet allikevel. Politikk fører med seg bare negativ energi. Det orker jeg ikke, men håper du finner noen andre”.

Jeg gir meg ikke. Restauranten ved vårt hotell eies av en superhyggelig Tyrkisk dame. Hun er gift med en engelskmann. Sammen driver de det superkoselige spisestedet i gamlebyen.

Jeg forteller henne om min blogg, min intensjon, og spør om hun kunne tenke seg å svare på noe spørsmål.
“Vet du hva? Jeg og min mann har reist over hele verden. Vi valgte å bosette oss her fordi vi elsker denne byen, og vi har det godt her. For meg er min familie, og vårt liv det viktigste. Jeg ønsker ikke å utsette meg eller min familie ved å snakke om politikk.”

Ingen bedre alternativ 
Hva synes du om at Erdogan vant valget? avbryter jeg butikkeieren i basaren som iherdig forsøker å få til et salg. “Det er bare flott. Landet hadde ikke et bedre alternativ”, sier han.
Hans fattige engelsk skaper pause i samtalen, og det gir rom for refleksjon.

Hadde Tyrkia virkelig ikke ett bedre alternativ, tenker jeg, men pga. politiske klimaet tørr jeg ikke å utforske mer. Jeg har blitt advart mot sikkerhetspolitiet i Tyrkia(MIT).
De følger med alt og alle. Selv uskyldige spørsmål kan bli oppfattet som trussel.
Det blir ingen handel, og heller ikke flere dyptgående spørsmål.

Under lunsj en dag (mens jeg sitter og skriver denne bloggposten) kommer jeg i prat med et par advokater. De bor i Istanbul, men har vært i en rettsak i Antalya.

«Hva handlet rettsaken om?», spør jeg. Engelsken begrenser igjen samtalen, men jeg får med meg at det var om stoff. Kokain.
“Tyrkias geografiske plassering på verdenskartet har gjort oss i verdensklasse på stoff og stoffsmugling”, forteller den kvinnelige advokaten. Jeg kan bare ikke dy meg og spør hva hun synes om politikk? Bevisst har jeg erstattet navnet Erdogan med ordet politikk. For å se om det kan virke mindre truende.
Joda, politikk opptar henne, og når hun tenker på at Erdogan vant valget blir hun bare deprimert.
Jeg forteller om mine møter med Tyrkere i Sør-Amerika.
“Jeg vet, men jeg vil ikke reise.Tyrkia er ett vakkert land og jeg elsker landet mitt”, sier hun, tar en slurk av sin øl mens hun gjentar deprimerende og fortsetter:
“Den dagen valgresultatet kom, drakk jeg hele dagen. Du vet, Tyrkia er delt i to på synet til Erdogan i dag. Den østlige delen er fanatisk religiøse, og den vestlige delen er mot Erdogan. Landet vårt er rett og slett delt i to,” sier hun.
Jeg skulle ønske hun snakket flytende engelsk. Hun hadde sikkert sagt ja til et intervju men hun snakker ikke flytende.

Plutselig en fiende 
Så til min reportasjereise til Istanbul for noen år tilbake.
Jeg skulle skrive om Fettulah Gullen bevegelsen. Da var Gullen og
Erdogan nære samarbeidspartnere/venner med felles mål og visjon. Hva som skjedde mellom dem i ettertid, hører vel til lukkede dører, og forblir der tipper jeg, men de som jobbet aktivt for Gullen bevegelsen er ikke lengre i varmen i Tyrkia. Den gangen ble jeg også kjent med en mann som kjørte meg rundt i Istanbul. Etter valget sendte jeg han en melding, og spurte hva han tenkte om at Erdogan hadde vunnet valget?

“Han er en stor diktator, en farlig mann og en enestående tyv. Han stengte våre skoler, konfiskerte våre media. I dag bor jeg i Sverige. Min kone og barna er fortsatt i Istanbul. De får ikke reist ut av landet. Landet er på vei mot stupet og ikke rart at folk ikke vil prate med deg i Tyrkia. Alle er redd i Tyrkia, de kan risikere å havne i fengsel, men vi vet jo hvordan alle diktatorer har endt sine liv i de senere årene”

Det kan ikke jo ikke finnes større mareritt enn å bli adskilt fra sine barn på denne måten her, tenker jeg på situasjonen til min venn som har blitt separert fra sine kjære på denne måten.
Det får meg også til igjen å huske svaret til servitøren i en restaurant med glimrende utsikt over Middelhavet.
“Erdogan er med på å skape fiender over alt. Tilslutt vil Tyrkia stå helt alene”.
Hvordan min venn har havnet i den situasjonen forklarer også hvorfor den lokale juice-selgeren ikke ville  blande seg i politikk. Alt kan snu seg hvis en engasjerer seg.
“Politikere kommer og går. Det er det politikk handler om. Jeg bryr meg kun om min forretning og å tjene penger til min familie.”

Makten gjør dem gale
Politikk styrer jo våre liv, og iblant blir oss dødelige mennesker brikker i ett sjakkspill. Bøndene har blitt erstattet med konsumenter som trenger å finansiere sine liv og drømmen om et bedre liv. Kongedømmet har mistet makten den engang hadde. I dag har vi folkevalgte. De skal bry seg om sitt land og sine folk. I alle fall i teorien. Men gjør de det? Overalt rår makten, og det rare med makt er at den gjør noe med de som får den. De blir rett og slett gale av den.