Sex, kunst og galskap i Toscana

Da rødvinen Soffocone ble lansert i Italia i 2002, skapte navnevalget avisoverskrifter og radio diskusjoner i Toscana. Det forteller den norsk-italienske vinprodusenten Dan Erland Graetz, eller Bibi, som alle kaller ham.

Tekst: Thomas Sundseth og Parisa Radpey &. Foto: Parisa Radpey

Soffocone. Nysgjerrig på hvilke reaksjoner betydningen av navnet vil skape, tok vi det med til en liten test på en kaffebar i Firenze.

— Kjenner dere til rødvinen Soffocone?, spør vi to unge florentinske damer på nabobordet.

De drikker vin, men husker sjelden navnet på vinene.

— Hva betyr Soffocone?, ønsker vi å vite. Ingen umiddelbar respons utover små skuldertrekninger. Vi forsøker å gi dem små verbale antydninger om ordets betydning, i håp om å få dem på sporet, men et begrenset engelsk setter en stopper for forsøket. Først når vi tar i bruk hender og kroppsspråk, for å illustrere ordets betydning, aner vi hva slags reaksjoner navnet må ha skapt. Våre nabodamer er nær ved å dåne av forlegenhet.

— Castello Di Vincigliata. Taxisjåføren nikker anerkjennende. Han kjenner ikke til Bibi Graetz, eller hans viner, men det idylliske slottet fra 1000-tallet kjenner han derimot godt til.

Taxien snirkler seg oppover Via Vincigliata. Vi er i Toscana, nærmere bestemt i den vakre kommunen Fiesole nord for Firenze. Her ligger Castello di Vincigliata, barndomshjemmet til Bibi, omkranset av frodige åssider smykket med karakteristiske oliventrær og frukthager.

 

Etter drøye 15 minutter stanser bilen foran en smijernsport som fører inn til slottmskomplekset. Bibi Graetz åpner porten, og hilser oss velkommen på norsk. Vi innlosjeres i anneksbygningen over vinkjelleren, som huser de etter hvert så kjente Vincigliatavinene. Utenfor står tre gedigne vinfat som vitner om hovedgeskjeften på slottet.

Hjelp til vedlikehold. Bibis israelske besteforeldre på farsiden leide den 14 hektar store eiendommen i en lengre periode etter 2. verdenskrig. Da de bestemte seg for å investere i slottet, ble de frarådet av sin sønn (Bibis far) og sin norske svigerdatter i Norge. Noen uker etter kjøpet fikk familien i Norge nok en telefon fra svigerforeldrene. De trengte hjelp til å vedlikeholde slottet. I dag leies deler av slottet ut til forskjellige arrangementer som brylluper og andre selskapeligheter.

Gal i hodet. Selv om det ikke var før i 30-årsalderen Bibi visste hva han ville gjøre i livet, var han ikke helt ukjent med vindyrking. Det hadde eksistert vindyrking utenfor slottsmurene helt siden familien Graetz overtok slottet, men kun til lokalt og privat forbruk. To og et halvt hektar vinmark ble tatt hånd om av en gartner som hadde jobbet for familien i årevis. Da gartneren gikk av med pensjon i 1997 tydet mye på at dette ville bli slutten på vinproduksjonen.

— Jeg visste ingenting om vinproduksjon, men det var helt utenkelig å ha en sesong uten innhøsting og gledene dette fører med seg. Jeg engasjerte en ønolog, og satte meg selv i skole.

Læringsprosessen varte i tre år. Bibi tok utgangspunkt i de lokale druesortene Sangiovese, Colorino og Canajole, og ut av de gamle vinrankene kom etter hvert både de edleste dråper og et nytt karrierefelt. Fire anerkjente viner- Testamatta, Soffocone, Corole og Canajole- er brygget nettopp på disse druene. I dag har han inngått avtaler med ulike vingårder i Toscana som står for størstedelen av drueproduksjonen, i tillegg til den lille eksklusive ranken ved slottet.

Vin eventyret startet med Testamatta, eller «gal i hodet» oversatt til norsk. En vin som smaker av kirsebær og mørke frukter og er basert sangiovesedruer. Gjæringsprosessen foregår i åpne eikefat plassert på høykant, og vinen røres manuelt under gjæringen. Lagringsperioden varer i drøye to år før den er klar til konsumering. Den første årgangen kom i 2002, og bestod av bare 10.000 flasker. Vinen ble kåret til Italias tredje beste vin, og fikk rikelig omtale i prestisjetunge vin magasiner verden over. I 2003 ble den kåret til den beste rødvinen på Vinexpo i Bordeaux av vin journalister, og fikk hele 98 av 100 poeng. De andre årgangene har også blitt belønnet med høye terningkast i både VG og Dagens Næringsliv her hjemme.

Et kjent ansikt. Den energiske verten inviterer på frokost. Han tar oss med til Fiesole, en citta piccolo som ligger lett henslengt i pastorale omgivelser, berømt for utsikten ned til kuplene og tårnene i Firenze. Vi inntar sterk kaffe og søtt brød på en liten kafeteria uten bord og stoler. Det er trangt om plassen. Bibi samtaler jovialt med lokale innvånere som kommer og går. Han er blitt et kjent ansikt i kommunen. Vi befinner oss midt i Chiantidistriktet med sine famøse DOCG-viner, men inntil nå har ikke Fiesole vært å finne på det internasjonale vinkartet:

— Det har vært begrenset med vinproduksjon til eksport for et større marked. Mesteparten av vinen som produseres er enten bordvin eller til privat bruk. Da jeg startet var det ingen i Fiesole som trodde at det var mulig at lage god vin for eksport.

Dette har han nå motbevist, og i kjølvannet av Bibis suksess gror det nå frem flere lokale vinbønder som tør å satse større enn bare på lokale markeder.

Bibi tar oss med videre til en nedlagt barbersalong vis-a-vis rådhuset. Stedet er lukket og låst, men han har planene klare:

— I løpet av neste år skal jeg åpne en vinbar her i samarbeid med eierne av en restaurant i Firenze. Mens de skal ta seg av en enkel menu, skal Vincigliata stå for vinen.

En festival. Det er alltid en ide som spinner i hodet på Bibi, og det virker for oss som om han alltid er på jobb. Han benytter alle sjansene som byr seg til å promotere vinene sine, og har alltid noen flasker med seg som gis bort til potensielle kunder.

— Det er umulig for meg bare å sitte på et kontor, bøyd over en datamaskin. Det er mye overskuddsenergi som må få utløp. Jeg liker å være i bevegelse, innrømmer han, og sier at livet kan fortone seg som en festival til tider.

Bibi foretrekker heller å oppsøke forskjellige vingårder for å finne de beste druene. Han trasker rundt på druemarkene og kontrollerer vinstokkene, tapper smaksprøver fra fatene og forsikrer seg om at de nye årgangene utvikler seg i riktig retning. Han fremstår som en legemliggjørelse av ”business and pleasure”. I utgangspunktet var intensjonen å produsere en vin, men nå har antallet steget, og hver av vinene fører med seg sin egen historie.

— En av driftkreftene er å gjøre vinene stadig bedre, hver årgang skal overgå den forrige.

Eksklusive dråper. På vei tilbake til slottet stanser vi opp foran vinmarken som ligger rett nedenfor slottet. Sangiovese, Colorino og Canajole – velsmakende navn for beundrere av god italiensk rødvin står i geledd, og kaster av seg blant annet den eksklusive Colorevinen til en pris av 500 euro pr. flaske.

— En dag smakte jeg på Colore druene som utgjør en liten del av vinranken. Det var ingen tvil om at ut av dem måtte det lages noe eget. De gamle vinrankene tilegger vinen en ekstra dimensjon på grunn av de robuste røttene.

Da han bega seg ut på å lage Colore, hadde han fremdeles ikke mye erfaring med vinlaging. Overraskelsen var stor da de prøvde ut den første årgangen med 600 flasker.

— De tre første årgangene ble solgt til restauranten Enoteca Pinchiorri i Firenze, kjent for sin gode mat og ikke minst gode viner. Jeg brukte et år og mye tålmodighet før Colore ble forhandlet inn på vinkartet.

Vinkunstner. Vi aner også en annen Bibi enn bare den driftige forretningsmannen. Han har bakgrunn fra kunstakademiet i Firenze, og er belastet med en artistisk familie. Bibis viner preges av sine uvanlige navn og etikkettekunsten som han maler selv.

Navnene refererer til flere betydninger, og da gjerne med dristige konnotasjoner. Det avstedkom mye støy og ballade under lanseringen av Soffocone vinen i 2002. Etiketten viser en naken kvinne i fri utfoldelse som gir assosiasjoner til Edvard Munchs litografier. Soffocone stammer fra verbet soffocore (å kvele), men bibetydningen hentyder til oralseksuelle aktiviteter på gammel toskansk dialekt. Dette utfordret det konservative toskanske vinmiljøet.

– I forkant av lanseringen ble jeg ved flere anledninger konfrontert med navnevalget, og noen gikk så langt som til å ville kaste meg ut under salgsforhandlingene når betydningen ble kjent. Navnet dukket først opp som en spøk mellom meg og gode venner, men å gå fra spøk til alvor var et stort skritt å ta. Man risikerer jo tross alt firmaets omdømme.

Man kan forstå Firenzedamenes bestyrtelse. Det dristige vin prosjektet har riktignok vist seg å være en suksess: Kombinasjonen god vin og pikante navn. Vinene er nå å få kjøpt flere steder i verden, og setter man seg ned på et utested i Oslo kan det godt være at man finner en Testamatta eller en Soffocone på vinkartet. Og hvem vet, om ikke historien og betydningen av navnene, tilfører vinene en ekstra dimensjon på smaken?

Dette intervjuet ble gjort av Thomas Sundseth og Parisa Radpey april 2008, og hadde ingen oppdragsgivere. Det har heller ikke blitt publisert tidligere.

%d bloggers like this: