En gang for en stund tilbake krysset min livsvei et russisk par som var på besøk i Norge. Kona, som tok seg av praten (siden hun snakket godt engelsk), fortalte om sin bestemor. Bestemora hadde vokst opp under harde kår og hadde etter hvert skapt sitt eget mantra for livet.

”Når du står fast, kle deg opp, og kom deg ut av husets fire vegger. Å komme seg ut av sine vante omgivelser er mange ganger med på å endre retningen dagen tar, for ikke å snakke om livet. For hvem vet hva en møter på, og hvordan det igjen påvirker akkurat den dagen eller veien videre”

Vi alle blir tildelt flere kort når vi fødes, i form av familie og fødested, og med disse tildelte kortene begynner vi å leve våre liv. Hvordan kortene deles ut er og forblir en del av livets mysterium selv om det finnes forskjellige teorier i ulike miljøer, og vitenskapen har sin egen forklaring. Personlig blir jeg ør i hodet av å tenke på det, og har slått meg til ro med at vi alle er på en skole i en menneskelig kropp. Her handler det om å øke bevisstheten. Hadde jeg trodd dette dersom jeg hadde fått tildelt helt andre kort når jeg ble født? Det er ikke helt sikkert, men dette er i alle fall de kortene jeg fikk utdelt.

Det sies også at vi på livets skole går gjennom samme leksa om og om igjen inntil vi lærer, og den leksa er helt individuell. Først når vi har lært det vi skal lære kommer vi oss videre til neste trinn. En vanlig oppfattelse blant de som har et spirituelt syn på livet.

Doktor Wayne W. Dyer, som nå har gått over på andre siden, beskrev spiritualitet så enkelt og vakkert: ” Spiritualitet handler om å erfare.”

Er det ikke nettopp det vi alle gjør som mennesker? Med den betydningen er vi jo i grunn alle spirituelle vesener. Enten vi oppfatter oss selv som det eller ei. Livet er en prosess fra A til Å, fra vi blir født til vi dør, og dualiteten preger alltid det jordiske livet. Det finnes ingen natt uten dag, glede uten sorg, og slik forsetter dansen mellom dualitetens motpoler. Men hvordan skapes balanse i dualiteten?

Noen ganger tvinger livet oss opp i ett hjørne, noe som krever handling og endring. Dette fikk jeg erfare høsten 2016 etter å ha blitt utsatt for en situasjon på jobben med domino effekt . Situasjonen jeg hadde havnet i krevde ett valg. Enten bite i det sure eple og fortsette der jeg var eller å gi avkall på tryggheten ved å si opp jobben og hoppe av. Valgte jeg å fortsette måtte jeg endre mitt syn på hvordan jeg opplevde situasjonen, og legge bort all min integritet. Hoppet jeg av måtte jeg akseptere det å være uten kontroll, men dog gjøre alt for å få en ny jobb. Det faktum at jeg er mor med aleneansvar for min sønn, spilte en sentral rolle i min opplevelse av det hele. Uansett valg følte jeg meg mentalt og emosjonelt sjakk matt.

Jeg bor i ett land som flere år på rad har blitt kåret til å være verdens beste land å bo i. Norge, et meget vakkert og trygt land. Et land som dyrker tryggheten og likheten på godt og ondt. Å gjøre noe så drastisk som å hoppe av i dette landet, som dyrker trygghet, er ikke bare-bare. Det skulle jeg først få erfare etterpå. Mitt valg, som ble å slutte i jobben, ble tolket i min disfavør. Endringen som jeg håpet på kom heller aldri. Min desperasjon bare vokste, og har du noen gang kjent på den følelsen vet du sikkert hva som kommer ut av den? Ingenting annet enn mer desperasjon.

Da jeg tok avgjørelsen var jeg også uvitende om at jeg samtidig hadde fått ett par rulleskøyter på beina. Med de på, ble jeg i full fart sendt på en dyp indre reise. Siden det skjedde svært lite i den daglige tilværelsen gikk ferden bare dypere og dypere. Helt til jeg nådde bunnen og oppdaget at jeg var havnet i ett fengsel. Ett fengsel med vegger laget av emosjoner og tanker. Her kunne jeg bestemme meg for å bli til evig tid, synes synd på meg selv, skylde på det ene og andre. Men ville det hjelpe meg?

I dette fengslet oppdaget jeg også kunsten å kunne se skjønnheten i små ting i livet, mye mer enn noen gang før. Jeg lærte meg å kjenne på dyp takknemlighet over alt det jeg hadde. Min sønn, helsa, tak over hodet, og maten vi fikk på bordet. Religiøst? Egentlig ikke. Jeg tror takknemlighet er noe vi mennesker ofte glemmer. Vi klager over alt det vi ikke har i steden for å huske på alt det vi har.

I dette egenkonstruerte fengselet begynte jeg også å høre den russiske bestemoras mantra. Det skrek meg i øret:

”Å komme seg ut av sine vante omgivelser er mange ganger med på å endre retningen dagen tar, for ikke å snakke om livet.”

Jeg hadde virkelig prøvd å skape en endring lenge uten at det ga særlige resultater. Under reisen innover, begynte jeg å se tilbake på mitt liv. Jeg hadde definitivt levd ett interessant og intenst liv. På godt og ondt. Jeg hadde virkelig LEVD.

For første gang i mitt liv måtte jeg innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde gjennomgått mye. Galskapen, ståpå-viljen og staheten hadde hjulpet meg å komme over utfordringer, spesielt etter at jeg ble alenemor. De hadde også styrt meg unna hjelpeløsheten, men nå var jeg blitt helt utslitt. Jeg orket ikke å kjempe mer eller overbevise verken meg selv eller omverden om noe som helst. I vårt moderne vestlige samfunn er det vel diagnoser for slikt, men det har jeg heller aldri vært opptatt av.

Det var derfor i spiritualiteten jeg fant ly, og det budskapet jeg kunne høre var dette:

”Hvordan tar du imot det livet har å by på, for som menneske kan du aldri vite hva neste øyeblikk består av? Klarer du holde stå kurs uten å bli bitter, sint og full av hat , sjalusi og misunnelse når det blåser hardt rundt deg, og du er helt uten kontroll? Klarer du å åpne ditt hjerte enda mer og leve et liv uten å dømme?”

Plutselig fikk den store persiske poeten Rumi og hans dikt ”Et gjestehus” en ny mening.

Den menneskelige tilværelsen er et gjestehus

Hver morgen er det en ny ankomst

En glede, en tristhet, en sjofelhet
et øyeblikks oppmerksomhet kommer
som en uventet besøkende

Ønsk dem velkommen, og ta vel imot dem alle
Selv om de er en flokk av sorger
som voldsomt feier huset
tomt for møbler,

likevel, behandle hver gjest med respekt.
Kanskje han rydder plass i deg
for en ny glede

Den mørke tanken, skammen, ondskapen
møt dem leende i døren,
og inviter dem inn

Vær takknemlig for hvem som enn kommer,
for hver og en av dem har blitt sendt
som en veiviser fra det hinsidige.

For hvor vanskelig er det ikke å akseptere følelser som skaper smerte, og hvor ofte løper vi ikke fra oss selv for å unngå og bli kjent med egne skyggesider? Det er alltid lettere å vende lyskasteren utover enn innover for å finne svarene.

Jeg hadde nådd ett punkt hvor jeg trengte en endring, og med denne erkjennelsen stod jeg plutselig foran en tykk vegg av følelser. Laget av et levd liv, og nøkkelen til endring lå i aksept. Lettere sagt enn gjort.

Bestemora sitt mantra hjemsøkte meg igjen og igjen.

”Å komme seg ut av sine vante omgivelser er mange ganger med på å endre retningen dagen tar, for ikke å snakke om livet”

Det var slik jeg begynte å planlegge en reise litt utenom det vanlige. En intensjonsreise. Med en ryggsekk full av ulike følelser, tanker og spørsmål vendte jeg nesa mot Abadiania i Brasil for å besøke Casa de dom Inácio.