Illustrasjon laget av Aaron Clode.

                       You can read this blog post in English here.

Ærlighet begynner med oss selv. Ikke for å tilfredsstille de rundt oss eller samfunnets krav, men for å gi oss selv plass til å kunne hvile i vårt hellige rom, kroppen. Uansett hva alle rundt oss måtte mene om måten vi takler livets opp- og nedturer på, er det kun vi selv som kjenner på det som rører seg av følelser og tanker i oss. For meg personlig ligger nøkkelen til et harmonisk liv nettopp i å skape balanse mellom alt som rører seg inne i meg. Jeg er notorisk mot det som kalles “positivisme”. Det betyr ikke at jeg dyrker det å tenke negativt, men jeg er overbevist om at vi som mennesker er forskjellig skrudd sammen. Det som fungerer for noen trenger ikke nødvendigvis å fungere for andre. Er vi deprimerte, engstelige, og full av bekymringer hjelper det svært lite å høre velmenende råd som:

«Du må begynne å tenke positivt, slutt å være engstelig», eller «Huff som du bekymrer deg.»

Det ligger helt sikkert noe godt i alle disse rådene. En påminnelse om at det må ikke glemmes at de gode, lyse og lette følelsene også er der, og at vi fortjener å ha det bra. Det er bare det at vi mennesker ikke er maskiner.  Hadde vi vært det, hadde vi helt sikkert hatt en av/på knapp som styrte hele vårt system. I en menneskelig kropp skal det litt mere til enn bare å skru helt av det en føler og kjenner på. Joda, det går kanskje an å skru av alle følelser, men da blir vi ikke annet en roboter som går på autopilot. Hvor blir det da av mennesket i oss?

En vakker dame jeg møtte under min reise i Sør-Amerika, Jennifer Witherspoon, fortalte at hun elsket å være menneske nettopp på grunn av vår evne til å kunne tenke og føle, uansett om det er smertefulle, vonde, gode, lette eller glade følelser og tanker. Bare det at vi har den evnen å kunne kjenne er helt utrolig var hennes poeng.

I høst jobbet jeg på en skole. Under en lek hadde en av jentene falt og slått seg. Jeg prøvde jeg å trøste henne, og la merke til hun holdt igjen pusten. Mest sannsynlig på grunn av smerten hun kjente på. Jeg minnet henne om å puste dypt med magen, og fortalte hvor viktig funksjon pusten hadde, og at vi mange ganger glemmer å puste helt ned i magen. Spesielt når vi kjenner på smerte eller redsel.  Ironisk nok hører det med til historien at mens hun begynte å fokusere på pusten, kom hennes søte venninne med det velmenende rådet; «Du må også huske på å bite tennene sammen. Det sier mamma og pappa til meg.»   Undrende over at foreldre i år 2018 fortsatt kan ha et tankesett som dette i sin oppdragelse av barn, ble jeg til en taus lytter i skolegården.

Det sies at foreldre vet barnas beste. Jeg er hellig overbevist om at de fleste foreldre elsker sine barn høyt over alt på jord, og selvfølgelig ønsker de det beste for sine barn, men hvis vi bare fører videre det vi selv har blitt lært opp til, uten å ha reflektert over det, hva da? Er det fortsatt det beste for barna?  Tenk om barn hadde blitt lært opp til å utforske sine følelser i tidlig alder. At vi voksne hadde gitt dem dette verktøyet. At vi ble lært opp til å bli venn med våre følelser, og kunne tillate oss selv å kjenne på smerte, sinne, sorg, sjalusi og tristhet, uten å stemple noen av følelsene som gode eller ikke akseptable bare for å passe inn i samfunnets normer. Jeg tror at dersom de ble lært opp til å se på følelser på en utforskende måte, være nysgjerrige på dem, uttrykke dem på en eller annen måte uten å agere dem ut, ville vi på sikt kanskje kunne skape mer livskvalitet i livene våre.

Kanskje det hadde bidratt til at skamfølelsen ikke hadde fått så stor plass hos oss individer, og dermed fått mindre grep i oss og de ikke aksepterte følelsene.  Jul 2018 var det en del fokus på ensomhet i Norge. Flere har uttrykt at ensomhet er et skambelagt tema. Tenk, i tillegg til å føle seg ensom skal en også føle skam? Jeg tenker at skam veldig ofte er knyttet til ikke-aksepterte følelser og tanker. Hva tenker du?
Det vi føler kan ikke gjøres om til en glødende edelsten av positivisme over natta. Hva skjer når vi ikke klarer det? Begynner vi å bebreide oss selv for det? Hva godt fører selvbebreidelse til?
Jeg har levd lenge nok til å tro at ingen andre enn meg selv har nøkkelen til min vei, og mine prosesser gjennom livet. Jeg er hellig overbevist om at når vi først innser det, blir vi vår egen lykkes smed.  Uansett hva alle andre måtte mene.

Min oppfatning er at det ligger en uant styrke i sårbarheten. Selvfølgelig ligger det sårbarhet i følelser, og i dybden som ligger i alle våre lag som menneske, men hva skjer hvis vi tør å utforske hva som ligger bak bekymringen, angsten, aggresjonen og sorgen?

Nøyaktig på denne tiden i fjor var jeg opptatt med forberedelser til min reise til Sør-Amerika. Den dominerende følelsen under hele forberedelsen var frykt.  Jeg ante ikke at jeg hadde så mye frykt boende i meg. Overfalt av panikkangst var jeg til tider nesten lammet. Frykten styrte meg. I denne perioden visste jeg kun en ting.  Jeg var veldig lei av ubalansen, og ønsket meg sterkt balanse i følelseslivet. Jeg innså tydelig at det som skjedde i form av eksterne hendelser i livet hadde jeg ingen kontroll over, men hvordan jeg håndterte dem kunne jeg gjøre noe med.  Jeg ønsket sterkt å skape balanse, siden jeg var lei av å være fange i egen kopp med alle de emosjonene. Jeg trosset frykten, og la ut på reisen. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg heller aldri ha oppdaget alle de fellene frykten la foran mine føtter i form av ulike scenarier, kun var tanker og følelser. Ingen av scenariene skjedde. Hadde jeg ikke trosset frykten, ville jeg rett og slett trodd på alle fellene som tankene og følelsene konstruerte. For hva kommer først, tanker eller følelser? Det er det samme spørsmålet om høna eller egget kommer først? For meg var det ikke så viktig å vite hva som kom først eller sist, bare at jeg var så lei av alt det kaoset jeg kjente på at jeg bestemte meg for å begynne å jobbe bevisst med å styrke aksept-muskelen.

Jeg faller stadig tilbake på det forfatter Wayne W. Dyer skrev i sin bok, Du ser det når du tror det. Vi har utviklet teknologi og våre liv har blitt så mye lettere enn noen gang tidligere, men vi styres fortsatt av frykt, hat, sjalusi og det kriges fortsatt i verden. Fordi på det emosjonelle nivået har det ikke vært særlig utvikling.  Hva om vi hadde blitt lært opp til å håndtere våre emosjoner på en annen måte. Hvordan ville verden ha vært i dag om vi hadde blitt lært opp til å håndtere våre følelser og tanker siden småalder? Kunne vi ha vært fri fra dramaet som utspiller seg blant oss, i oss selv og med oss selv? Hvordan ville da ha gått med filmindustrien, og alle filmer som lages og appellerer til våre følelser? Hva ville filmene ha handlet om da, og hva skulle vi ha brukt all energien til? Hvordan skulle det ha gått med politikken og alle politikere som spiller på splitt og hersketeknikk?  Ikke aner jeg, siden vi ikke er der enda, men en ting er helt sikkert. Lytter vi til oss selv finner vi nok nøkkelen. Det er ingen lett vei, og det finnes heller ingen raske løsninger, men det er som en muskel som alle andre muskler i kroppen som trengs å bli trent opp dag for dag og i hvert eneste øyeblikk.  Ved å akseptere det som kommer opp uten å dømme, kan det åpne seg et nytt vindu.

For meg har reisen betydd ikke å fornekte smertefulle emosjoner, men hvile i dem. Det har vært en slags reise hvor jeg hver dag lærer å styrke en annen muskel: “Aksept-uten-å-dømme-og-elske-meg-selv-muskelen”. Uansett hva jeg kjenner på. Jeg ønsker å beholde min sårbarhet, og ser faktisk styrken som ligger i sårbarheten. Hva er dine refleksjoner om det jeg skriver? Kommenter gjerne, og del dine erfaringer.

Helt avslutningsvis vil jeg dele en vis historie. Apropos det jeg begynte bloggposten med. Uansett hva du gjør vil det ofte er være ulike meninger om dine avgjørelser. Det gjelder å tro på sine valg.

Med de beste ønsker for menneskeheten.